Positivitetsfattigdom

“De som har det de trenger tror at det viktigste i verden er kjærlighet. Det fattige vet at det er penger.” Gerald Brenan

Å være fattig i Midtimellombygda er slett ikke så ille som man skulle tro. Først så kan det være ganske stusslig, men etter noen måneder så ser man faktisk ganske så lyst på livet og man innser at det å være fattig også kan ha sine positive sider.

Det beste er at man faktisk går ned i vekt. Først må man regne med en vektøkning mens kroppen venner seg et kosthold bestående av suppe, pasta og Grændis, men etter en stund blir kroppen vant til dette og når man bare har råd til å spise en gang om dagen så er man ikke langt unna å igjen passe inn i favorittbuksa. Når man i tillegg ikke har råd til å ha bil og når siste buss gikk på 90-tallet så ender man opp med å gå ganske mye. Lite mat og mye mosjon er bra for kroppen.
En annen ting som også er positivt for kropp og sjel er at man kun har to tv-kanaler, med en halv tv-antenne, og er man riktig så heldig så får man inn NRK på vindstille dager. Man står altså ikke i faresonen for å bli en notorisk tv-slave og selv om man kanskje bruker litt tid på internett så er også det gjerne borte 5 av 12 måneder i året. Man har altså mye tid til overs til å mosjonere, lese bøker og glede seg over ukas høydepunkt som er “Ukens tilbud” i posten fra nærbutikken. Og er man riktig så heldig så får man seg en god latter i hverdagen når posten også bringer brev om tilbud på forbrukslån.

Man lærer seg å være kreativ og nyte de små øyeblikk når man er fattig. Som å feire med en ekstra dose suppe og ta seiersdansen når man finner småpenger i huset. Å danse kan også hjelpe på kalde kvelder der man kler på seg alle klærne man har fordi man sparer på strømmen samtidig som man holder seg i aktivitet ved å stadig ommøblere i kjøleskapet slik at det ser ut som om man har mer mat enn det man har. Man opplever å bli stadig mer spennende i matveien (fiskekaker med pastasaus er ikke så ille) og man oppdager at det går fint an å utelukkende leve på First Price-produkter.

Etter en tid som fattig har jeg nå klart å opparbeide meg verdens største sparebøsse som består av en stor sekk med tomflasker i boden. Det er min sparekonto og den vokter jeg som en hauk. Å ha en buffer i hverdagen er alltid bra i tilfelle uhellet skulle være ute. Og det gleder meg at jeg slipper å tenke på å bruke penger på unødvendige ting som klær, mykt dopapir, sminke, god mat, frukt, lyspærer og melkeprodukter. Og når man etter hvert lærer seg at man kan bruke en t-pose flere ganger, at kaffefilter fint kan brukes om igjen og på begge sider, at man kan vaske håret med dusjsåpe og at det ikke er nødvendig med hele sokker så er livet slett ikke så ille.

Sist, men ikke minst så slipper man å delta på sosiale begivenheter som ofte kan føre til litt for høyt inntak av alkohol som igjen kan føre til karaoke og karaoke er ikke bra. Man slipper med andre ord å dumme seg ut for å våkne opp med bondeanger dagen-derpå. Da er det bedre å nyte en stille kveld hjemme med en god bok man kan myse til under dyna på sofa i stearinlysskumring til lukten av tre-dagers-t-posen. Og er man så uheldig at man lar seg lokke med på det sosiale livet så må man være forberedt på at matinntaket kan bli noe labert de neste ukene. Noe som er bra fordi det er mange kalorier i øl og man kan leve godt på dem i noen uker.

Så alt i alt så er det ikke så ille å være fattig. Det er bare å finne den riktige innstillingen, løse kryssord med kulepenn og være en stadig optimist.