Utspekulasjon

Helt siden den lokale presten pekte på meg foran hele klassen og fortalte høyt i plenum at jeg kom til å brenne i helvete har jeg hatt lite til overs for kirka, prester, gud, jesus, fanden og hans oldemor. Jeg var fjorten år og hadde tatt et standpunkt som man ikke kunne la gå upåaktet hen. Jeg ville få min straff.

På en helt ordinær torsdag dumper valgkortet ned i den eneste hvite kassa blant de grønne kassene på stativet og jeg innser at vi er inne i fjerde runde av “Utmelding-spillet” eller “Utmattelses-spillet” som det som kjent heter på folkemunne. Jeg har atter en gang trukket “rykk tilbake til start” og selv om jeg trodde at frikortet mitt fortsatt var gyldig så har Kirken AS funnet et smutthull og satt meg i sjakk. Dette er min straff, tenker jeg mens jeg tramper inn med det forhatte valgkortet i hånda. Dette er min straff.

Jeg skjønner at her gjelder det å tenke nytt. Skal man få has på Kirka Nostra så må man være like slu som motstanderen og jeg tenker hevn. Hevn som svir og ingenting er bedre enn å slå sin motstander på hjemmebane. Så neste gang valgkortet dumper ned i en postkasse nær deg så vil du finne mitt navn på lista og da kan kirka skylde på seg selv!