Supernova

Når jeg kommer ned i kjelleren er det et stummende mørke som møter meg. For to dager siden var det lys, men nå er det bare mørkt og jeg kan ikke finne bryteren som er godt gjemt i mørket som omringer og oppsluker meg i en verden der solen er død og alt liv har opphørt. Vil jeg forsvinne i mørket og bli til stjernestøv? Stjernestøv som er eventyrlig dyrebart og når man er vågal nok til å innhalere det kan man risikere å se både kometer og galakser i et hav av stjernefallskjermer på vei ned fra atmosfæren.

Jeg befinner med i ingenmannsland og innser at jeg heller ikke denne gangen har lyktes i å komme hjem når jeg iblant våger å løfte hodet over kanten i håp om å kunne se et lysglimt der fremme. Jeg dykker. Dykker så langt ned jeg klarer med drømmer om å finne den magiske bryteren som snur alt slik at jeg rekker opp til overflaten før jeg mister pusten. Det er komplisert og jeg lurer på om min egen hjerne noensinne vil være i stand til å forstå hva som skjer inni seg selv. Jeg leter etter interplanetært støv som kommer fra de indre delene av solsystemet. Jeg leter etter interstellart støv fra områder langt ute i solsystemet som er så uendelig langt borte at jeg vet ikke om jeg rekker frem i tide. Jeg leter etter en bryter. En bryter tilkoblet lys.