Halvveis til Hovde

Hun er den vakreste i rommet, men hun vet det ikke selv der hun klapper i hendene av begeistring når hun ler høyt. Hun ler ofte og det gjør meg glad når hele hun sier “velkommen” selv når hun er stille. Hun modner mennesker rundt seg og jeg ønsker å si det til henne, men stemmen blir til en stum sky av ydmykhet og influensa så jeg sier ingenting. Jeg skammer meg. Skammer meg for at jeg ikke har mot nok til å si til henne hva hun betyr for meg der hun sitter på den andre siden av bordet og pakker seg rundt hver sjel tilstede. Underlig, finurlig, tilstede.

Hun smiler. Smiler til alle hun strekker en hjelpende hånd til. Hun er tilstede og fyller meg med livserfaring. Døra er åpen, men jeg går ikke inn. Holder avstand og møter hennes latter med forsiktige smil. Hun er alt jeg ønsker å være og jeg elsker å være nær henne. Hun gir så mye av seg selv og jeg er redd jeg ikke har nok å gi igjen.

Vinglasset er nesten tomt og hun får røde roser i kinnene når hun mottar varme ord rundt bordet. Har lyst til å si noe, men ordene sitter fast. Det meste har blitt sagt og noe forblir usagt. Et halv århundre oppsummeres. Et halv århundre der det som måtte bli sagt ble sagt og der posen med glede ble åpnet og spredd utover. Han ville, om mulig, vært enda mer stolt av henne om hadde han møtt henne i dag.

Bob Dylan fyller lokalet og vi bytter plasser. Det er mer vin igjen. Hun smiler og tar seg tid. God tid. Alle er vi med og alle betyr vi noe. Jeg går ut for å trekke litt luft og når jeg tror at ingen merker at jeg er borte er hun der. Hun som jeg liker å tro kjenner meg best av alle selv når applausen er borte.

Vi går fra oktober mot desember i en gammel fjøs fra 1920 der jeg ønsker å si det jeg burde ha sagt. Kanskje hun vet? Jeg håper det.

foto: Vinterverket