Pirater på åpent hav

vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss

Smaken av whisky sitter fortsatt igjen når jeg blir rikelig belønnet for min noe ynkelige innsats for laget. Det er dagen-derpå og jeg tropper opp, på det som for de fleste er Den Store Dagen, i kortbukse, lue og hårstrikk med dødninghoder på. Jeg er Salamander-Klaras lojale hjelper med vage minner om at jeg ikke var den eneste piraten som løste verdensproblemer over en flaske whisky (eller var det rom?) sent en fredags kveld mens ikke-piratene var på teater. ”If there’s lessons to be learned I’d rather get my jamming words in first”
Salamander-Klara er i et strålende humør og sammen med Kaptein er hun sjef på skuta som snart skal sjøsettes til kamp. Som pirater flest er vi mange, vi er skumle og vi er blodtørstige i jakten på skatten som i rettferdighetens navn tilhører oss. Skipskatten som stakk av med deler av skatten dagen før sier historien ingenting om og det er sikkert like greit.

Det gamle bryggeområdet har fått på seg festdrakten og bodene er kledd fra topp til tå i frivillighet fra lokale ildsjeler. Værgudene er dessverre ikke på samme lag som oss, men som pirater flest synes også bygde-piratene det er artig å stå opp for så å kunne oppleve allslags vær og i takt med regnet hyler de i skrekkglede når Kaptein forteller om hvorfor en sulten krokodille aldri bør vokte skatten. Den hemmelige skatten, sier han og så bærer det til sjøs. Ai ai, Captain!

Der luker vafler, svele og kaffe gjennom en fortsatt aura av whisky som nekter å gi slipp og jeg konstanterer at jeg har fått mer ut av alkoholen enn alkoholen har fått ut av meg. Salamander-Klara ler og henter mer kaffe. Jeg må innrømme at piratlivet er ganske så behagelig og bedagelig der jeg drikker varm kaffe og spiser vafler med brunost mens vi venter på at båten skal komme i land med skatten og at bårene skal bære den konstante hamringen på hjernebarken min langt ut på de syv hav.

Det er ettermiddag når første økt er over og jeg er hjemme igjen for å finne ut om søvn virkelig er en drukkens manns medisin. Klokken åtte på kvelden kan jeg konstantere at det stemmer og at jeg har veldig dårlig tid. Caravanparken er full av store bæreposer ifølge med festglade mennesker som er av den oppfatning at det fra tid til annen er sunt å danse på bordet. Selv er jeg fortsatt en sliten og trøtt pirat, men velger å ignorere det. Øl må drikkes før det blir lunket. Et motto som fungerer også i dag. Vi ler og skåler, skåler og ler hele veien fra begynnelse til slutt.

Irsk folkemusikk strømmer ut av den gamle brygga i takt med folk som strømmer inn med glade smil og latter. Det er Kvelden på Den Store Dagen og alle er klar for kalas. ”Det er underlig så tiden går skulle tro det var i går”. Formiddags-piratene har blitt erstattet med gutter fra Helgeland, glade mennesker med store glass og vennlighet i alle bodene.

”Jeg kan ikke danse. Men jeg kan gjerne holde rundt deg mens du gjør det” svarer jeg når han spør om vi skal danse og han ler. Jeg smiler og vi setter oss ned når det begynner å bli skumring og dansegulvet er fullt. Det imponerer meg at den lille plassen kan romme så mange mennesker, både kjente og ukjente, men mest er der kjente og det gjør meg glad. Glad for å være her i skumringen med en intens motvilje mot allsang når jeg stemmer i sammen med de andre på friske toner fra det Grønne Landet. Vi synger helt til vi mister tid og sted der alt er farger og musikk som gir ekko mellom brygga og havet.

Jeg er en tilgodelapp som er gått ut på dato med en følelse av déjà vu når jeg våkner opp til ordene ”buorre idit”, minnene om en annen festival og vissheten om at sommeren har tatt ferie….

foto: Vinterverket